Fotball altså. Rene medisinen.

IMG_8481.JPG (2)

Som fotballfan opplever du stunder der du får testa optimisten i deg og evnen til å ha trua, mens du blir kalddusja med to kjappe bortemål i mot på ni fattige minutter. Dortmund som starter kampen som noen lynraske, presise bier. Liverpool fremstår som statister. Dette kan bli en tung kveld, tenkte mange. Liverpool må score tre og tette bakover.

I armkroken sitter min sønn som har fått lov å sitte oppe og se storkampen. Har man først marinert en unge i Liverpool fra han er født, forplikter det (vel og merke om barnet ditt klarer å stå opp neste morgen og henge med på skolen). Og i kveld skulle jeg for alvor se HVOR mye Liverpool FC betyr for min tiåring.

Jeg lærer ham følgende uttrykk: - It ain't over until the fat lady sings. Vi blir enige om at alt er mulig. At vi tror på tankens kraft. At vi skal tro på seier til fløyta sier kampen er over.

Så skjer det flotteste med hele kampen, spør dere meg: Liverpool tar over uredde og offensive og viser en enorm mental styrke ved å tro på innhenting, til tross for de to tøffe bortemålene mot. De eier mer eller mindre resten av omgangen, men sliter med avslutningene. Likevel opprettholder de trøkket. De gir ikke opp.

I pausen sier Klopp at de ikke har noe å tape, de må bare fortsette å tro det er mulig å hente inn Dortmund. Ved Origi sitt 1-2-mål sprer håpet seg i stua. Men når Reus setter 1-3-målet daler håpet også i dette optimistiske Liverpoolhjertet. Det ser mørkt ut.

Men enhver magisk kamp trenger en magiker. Coutinho framkalte magien da vi trengte det mest, og sørga for 2-3. -Vi har jo nesten en halvtime på oss å score to til, sa jeg smilende. Denne kampen var på dette tidspunktet så sjanserik og vill at to mål slett ikke var noen umulig tanke.

På 3-3 er jeg fortsatt forundra at lillesøster (bokstavlig talt rett under) ikke våkna da gutta slapp ut primalskrik av en annen verden og gledesdans foran tven, takket være målet til Sakho. Og sønnen min fikk nesten ikke puste, han var så spent. (Jeg skjønner godt politiet rykka ut til et hus i Finnmark i løpet av kampen med mistanke om husbråk. Vel, det var det mildt sagt her også:)

Da Lovren stanga inn 4-3 på overtid sklei far (43) på magen bortover tregulvet foran tven og klaska både hender og føtter i gulvet mens han ropte så høyt at sjøl mitt betente øre og -bihuler åpna seg litt (og forunderlig nok sov fortsatt lillesøster - og ingen tær røyk i adrenalin-ålinga). Mens min 10-åring gråt så tårene spratt av glede. Så mye betydde dette for ham. Det ble bare for mye for ham. Tårene silte og han var helt utlada av spenning.

Så klemte far og sønn foran tven en bamseklem i et øyeblikk de delte og skal huske for alltid. Så fikk jeg en like stor seiersklem fra gutten som fortsatt gråt av glede. Gråt ustoppelig. Gråt gjorde også selveste King Kenny sammen med kona og Ian Rush i Director's box.

undefined

Tro det eller ei - dette et bildet av en overrlykkelig 10-åring. Det ble for mye - helt tom og utlada...

Fotball lager virkelig magiske øyeblikk for oss å dele. Og at denne kampen og plass i semifinale ble vunnet på slikt heroisk vis, mens spillerne våre markerte 27-årsdagen til Hillsborough med sørgebånd, gjør det ekstra sterkt. 15.april 1989 skulle Liverpoolsupporterne bare se en semifinale med sitt kjære Liverpool og 96 kom aldri hjem igjen. Det gjorde denne seieren ekstra viktig.

Jeg hang i lufta på et fly på vei på bryllupsreise da Istanbul-kampen ble spilt i 2005. I kveld var mitt Istanbul. Den villeste fotballkampen jeg har sett. Bedre enn antibiotika. Og en kamp som minner oss om noe utrolig viktig: Aldri gi opp før det er over. It ain't over before the fat lady sings.

I dag er jeg ekstra stolt over å være Liverpool-supporter. Walk on!