Kapteinen på Hillsborough

DSCF2541 kopi.jpg (1)

Foto: Tony Woolliscroft

Jeg møtte Ronnie Whelan i forbindelse med bokprosjektet "Liverpoolkapteiner. Ledelse og lidenskap." Det var Whelan som var kaptein på den skjebnesvangre kampen på Hillsborough stadion for 27 år siden. Under er et utdrag fra boka som handler om hvordan det var å ha det ekstremt tunge ansvaret som kaptein den svarteste dagen i moderne tid i engelsk fotballhistorie, da 96 Liverpool-fans aldri kom hjem.

undefined

Samtale om tidligere Liverpool-kaptein Ronnie Whelans liv hjemme på hans kjøkken ved Merseyside. Samtalen måtte også inn på den vanskelige dagen og den beintøffe våren i 1989:

BOKUTDRAG:

Det er ikke mange yrker der det kan svinge raskere mellom opp- og nedturer enn i fotballen. Og der oppturene og nedturene i engelsk elitedivisjon drar med seg millioner av mennesker på berg- og dalbanen. I sitt første år som kaptein, gikk Whelan igjennom det svarteste og det fineste øyeblikket på én og samme vår.

Semifinalen i FA-cupen skulle spilles mot Nottingham Forest på Hillsborough stadion.

Ingenting stemmer når Whelan leder laget ut på gresset noen minutter før klokka er tre. Det er fullstendig kaos i Liverpool-seksjonen bak målet til Bruce Grobbelaar. Spillerne ser med egne øyne hvordan deres fans blir klemt mot det høye gittergjerdet som skiller tilskuerne fra banen. De ser desperate folk bli løfta opp av trengselen fra supportere i seksjonen over Leppings Lane. De hører barn og voksne rope om hjelp. De ser det tar lang tid før vaktene og politiet skjønner alvoret.

 – Du opplevde en stor utfordring ved å være kaptein på Hillsborough. Hvordan var dette for deg?

Jeg var lagkapteinen, mens Jockey (Alan Hansen -skadd på den tida) var klubbkapteinen. Jeg var kapteinen på banen den dagen, men jeg tror ikke det var så annerledes fra hvordan de andre spillerne hadde det på banen. Vi gikk igjennom det samme, og hadde alle de samme følelsene. Men uansett hvor tøft det var det vi gikk igjennom, kan ikke dette sammenlignes med det de menneskene som ble ramma av tragedien opplevde. De som ble skadd, de som mista livet, de som mista noen av sine. Hillsborough-familiene. Kaptein eller ikke, vi gjorde alle det vi kunne og måtte gjøre. Vi stilte med spillere på begravelsene. Vi… Du skjønner, vi klarte ikke å ha alle spillerne på alle begravelsene, så to gikk i en begravelse, og to andre i en annen. Det var ikke noen god tid i klubben.

 – Det må ha vært så tøft. Det å være i sorg…

– Ja, og… så lenge! Det var det som var så hardt. Jeg tror ikke folk kan forestille seg hvor hardt og utmattende det er. Og i den tilstanden må du ut og spille kamper, som tapper deg ytterligere. Og vi måtte spille sju kamper på 18-19 dager fordi vi ikke hadde spilt på en stund etter tragedien. Til slutt måtte vi spille den siste kampen i sesongen mot Arsenal, etter at alle andre var ferdig med sesongen. Da hadde vi ikke noe energi igjen. Det hjalp ikke uansett hvor mye roping og ordrer jeg hadde lagt inn. Alle var så langt nede etter en så tøff periode med sorg og påkjenning.

I siste seriekamp i 1989, hadde Liverpool nøyd seg med uavgjort mot Arsenal hjemme på Anfield for å vinne serien. De kunne til og med tape med 0-1-målet til Alan Smith. Men da Michael Thomas, som seinere skulle bli nettopp Liverpool-spiller, sørga for å score 0-2-målet på overtid, ble Liverpool frarøva seriegullet.

 – Om ting hadde vært som normalt, hadde vi vunnet den kampen uten problem. At vi i det hele tatt klarte å vinne FA-cupfinalen i denne perioden var utrolig sterkt. Du må nesten ha vært på laget for å forstå hvor utmattende og trettende en slik sorgperiode er. Nå snakker jeg bare om fotballen i dette, ikke om de sørgende familiene. Det river deg i stykker til slutt. Jeg håper ingen andre trenger å gå igjennom noe lignende.

 – Jeg skjønner bare ikke hvordan dere klarte å komme dere gjennom den sesongen. Jeg vet jo at det å spille fotball var jobben deres, men...

  – Ronnie Moran var fantastisk. En dag reiste han seg opp – det må ha vært en stor påkjenning for ham – og snakka til oss på trening, etter at flere hadde uttrykt at de ikke ønska å være på trening og ikke ville spille kamp. Han sa: ”Hør, det som har skjedd, har skjedd. Det er helt grusomt. Men dere er fotballspillere! Profesjonelle fotballspillere. Dere må begynne å spille fotball igjen. Så la oss komme i gang!” Dette vekka oss litt. Vi klarte å få opp intensiteten på treninga, og vi prøvde så godt vi kunne å komme inn i spillet igjen. Jeg mener at vi ikke tapte serien mot Arsenal, men i vår første seriekamp etter Hillsborough mot Everton på Goodison. Det ble som en vennskapskamp for byen. Vi spilte uavgjort. Jeg tror det ble 0-0. Og vi mista to poeng som ville ha gitt oss seriemesterskapet. Ingen klarte å få hjernen til å innstille seg på at dette var en viktig kamp i serien. Kampviljen var bare ikke der.

– Fotball kom i andre rekke da?

 – Fullstendig. Fullstendig. Og noen av oss led mer enn andre. Aldo (John Aldridge) og Macca (Steve McMahon) var fra Liverpool og kjente mange flere folk som var ramma enn vi gjorde.

 – Likevel gjorde dere en viktig jobb med å gi fansen noe annet å tenke på i sorgen. Det var vel kanskje den aller viktigste grunnen til å fortsette å spille fotball?

 – Akkurat det tenkte vi mye på. Vi kunne bare ikke la denne sesongen seile sin egen sjø på grunn av tragedien.

Den aller viktigste kampen ble FA-cupfinalen mot Everton. På Wembley i varmt sommervær, 20. mai 1989 foran hele 82.800 tilskuere. En tragisk, tragisk semifinale i denne cupen måtte gjøres om til seier i finalen mot byrivalen. Ikke mye ble sagt før kampen. Man trengte ikke si stort. Hver eneste en på laget tenkte det samme. Dette var kampen de trengte å vinne:

– Det handla nemlig ikke om å vinne FA-cupen. Det handla om å vinne den kampen, uansett hvilken cup det var. Det var en cupfinale vi bare ikke kunne tape.

Kampen starta med ett minutts stillhet for Hillsborough-ofrene, og begge lag spilte med svarte sørgebind. Starten på en tradisjon som har pågått i over et kvart århundre, på kampen som faller på nærmeste dato fra 15. april.

Dette ble en ulidelig spennende kamp, pakka inn i massevis av sterke følelser.

– Everton pressa oss så hardt. Hvordan guttene våre nærmest slepte seg til krittlinja, for så å vinne kampen. Det var en massiv jobb. Det var vår jobb. Vi skyldte folket det, de som hadde gått til den semifinalen, og for alle dem som opplevde at deres kjære aldri kom hjem igjen. Så om vi hadde tapt den finalen… Nei, det hadde vært helt utenkelig.

(Dette er et utdrag fra boka "Liverpoolkapteiner. Ledelse og lidenskap".) 

undefined