Memory lane

All stars takk for kampen .jpg

Dette skulle bli nostalgisk og emosjonell dag. Vi hadde funnet fram Suarez-skjerfet som lå dytta bakerst og øverst inne i skapet på "hytta" vår i Liverpool.

undefined

Vi traff på Torild Alvine Kalnins (som har vært med på begge jenteturene til Liverpool med supporterklubben og som har vært på flere av mine bokarrangementer med LFC-legende) på Anfield. Elias (9) er spent på å se igjen sine aller første fotballhelter.

To timer før kamp og det myldrer allerede av folk.

undefined

 

Spillerne, mange sammen med sine barn, før avspark. 

undefined

You'll never walk alone...

undefined

Dette var dagen min sønn skulle få se sin første og andre store Liverpool-helt i aksjon igjen. Jeg glemmer aldri den dagen vi skulle fortelle og forklare hvorfor Torres hadde dratt til Chelsea til tross for oppdragelse og sannhet om at Liverpool var det beste laget. Glemmer heller aldri da vi skulle forklare hvorfor Suarez ble utestengt i så mange kamper fordi han gjorde noe som selv barn vet er forbudt: Å bite et annet menneske. Men du og du så mye vakker fotball både Torres og Suarez ga oss i rød trøye - for ikke glemme Alonso, som jeg personlig gledet meg til å se igjen på favorittbanen.

undefined

Som jeg savner Alonso. Med ham på midtbanen (som ofte sliter for tida) hadde Liverpool FC helt klart vært med og kjempa helt i toppen...

Også var det så fint å se Pepe Reina igjen. Min datter Elvira (5) sang sanger om Reina fra hun kunne sitte oppreist som baby, og lenge før hun kunne gå, sang hun av hjertens lyst: "Pepe Reina, Pepe Reina hei, hei, hei!" (Jada, jeg vet hun er hjernevaska... Unnskyld!).

undefinedundefined

Reina vokta buret da jeg så min første kamp i Liverpool i 2008. Andre gode fjes fra tida da jeg pusta og levde intenst med Liverpool FC for å forstå lidenskapen og galskapen var Kuyt, Babel, også Alonso som nevnt, som var den første jeg personig ble imponert over spillet til. Han hadde slikt et overblikk, slik en ro over seg. Han serverte smarte og presise baller fra midtbanen og var motoren i laget. Da han ble solgt til spansk fotball rakna spillet som masker i strikketøyet, og det tok lang tid før LFC klarte å etablere godt spill uten ham. Alonso er fortsatt veldig glad i Liverpool FC og har vært flere ganger tilbake på besøk. Han fikk stående applaus da han ble bytta ut, og han så veldig tankefull ut, nesten litt vemodig, da han gikk av banen etter kampens slutt... 

undefined

Den som likevel må ha sovnet best og med et smil om munnen etter denne kampen må ha vært Fernando Torres. Søtnosen som sjarmerte seg inn i alle røde hjerter og ble dyrka som en helgen med sin hurtighet, ballteknikk og scoringsrate. (Han var den store stjerna da jeg begynte å følge klubben tett i 2008.) Han var alltid den som tok seg best tid til fansen, i ren Shanklyånd og signerte autografer lenge etter at lagkameratene var forsvunnet.

Hans sorti fra Liverpool i siste time i et januarvindu kostet oss mest sannsynlig seriemesterskapet noen av de siste årene da vi har vært nær å vinne. Han og Suarez sammen på topp ville ha vært drømmeduoen. Det var jo slikt det var tenkt. 

Men i etterdønningene av sjokket over at han gikk til Chelsea av alle ting, har vi fått Suarez, Coutinho og Sturridge. Men det krøller seg fortsatt på innsida av magen når jeg tenker på den videoen som ble publisert av Chelsea med Torres rett etter overgangen, der han sitter i Chelsea-drakt og sier at han endelig har kommet til en toppklubb for å vinne noe.

Torres floppa i Chelsea, men vant likevel sine trofeer. Men det var ikke først og fremst hans fortjeneste, for han var en skygge av seg selv i blått. Hans svik ga LFC svimlende 50 millioner pund å handle for - og Suarez kom og utvikla seg til å bli en av verdens aller beste fotballspillere som bøtta inn mål.

Mens Torres var det første store forbildet til min sønn, var Suarez den som forførte meg med sitt spill. Da han briljerte i orange sko og herja med Manchester United på hjemmebane, og jeg satt på Anfield full av beundring, skjønte jeg at også jeg hadde klart å gjøre det man helst skal unngå i følge min kloka venn John Barnes: Man skal falle for et fotballag og elske laget, ikke enkeltspillere. De kommer og går.

Torres og Suarez ga oss en lekse på det, en gang for alle. Min Spania-ferie til Barcelona kunne ikke vært mer dårlig timet i forrige sommers juni og tidlig juli-uker. Da kom bomba om at Barcelona hadde kjøpt min store fotballhelt etter nok et fatalt fotballbitt. Luis Suarez, mannen som har en spilleglede jeg ikke har sett maken til. Han bare elsker å spille fotball og hater å bli bytta ut. Men en fysikk som gjør at skader knapt biter på ham mens han spiller kamp etter kamp.

undefined

Borini og Torres i lykkelig gjenforening.

Men tilbake til Torres. Jeg var spent på hvilken mottakelse han ville få. Jeg har selv vært på bortekamp på Stamford Bridge og hørt hvordan Torres har fått gjennomgå når han har varma opp foran Liverpool-fansen. Jeg var redd for at mange ville pipe på ham på denne All Star Charity-kampen.

Arrangørene gjorde nok smart i å la ham få løpe innpå sammen med Suarez i andre omgang mens resten av spillerne sto klare. Og fansen var klare for å tilgi en mann som mista magien da han dro fra klubben. Og var det en som var ivrigere enn alle de andre etter kampen på sosiale medier for å vise sin takknemlighet, så var det nettopp Torres. Han sier det rett ut: Nå har han funnet fred i seg selv:

undefinedundefined

 

undefinedundefined

Dette ble en dag for forsonelse, glede og gode minner. Med en stripe vemod over tanken på Gerrard som snart gjør som mange av æresgjestene på gresset har gjort: Forlate Liverpool Football Club.

Da Stevie G scoret på straffen, og det ble 2-2, lurte jeg på om dette var siste gang han noen sinne scora mot The Kop. Tenk om jeg var der da det skjedde. Mon tro om han tenkte det samme? For selv om han alt hadde scora på en straffe i første omgang, mot Anfield Road end, og fansen kunne få noe av det de drømte om: Nemlig et mål av Suarez eller Torres, var det Gerrard selv som tok straffe nummer to også, mot den berømte tribuna.

undefined

Gerrard tar straffen og scorer 2-2-målet. Var dette siste Gerrard-mål mot The Kop?

Det ble en hyggelig dag for fotballen.  Denne dagen viser at man kan legge såre følelser bak seg i fotballen også. Flott at Drogba får respekt og feiring for sitt mål, og sinne mot Terry er bytta ut med latter og inkludering. Jeg synes de har gjort en strålende jobb med å plukke ut spillerne - for dette ga ikke bare oss LFC-fans sjansen til å dyrke memory lane - det ga også oss sjansen til å anerkjenne gode fotballspillere til tross for at de er erkerivaler. Når det er sagt, skulle jeg ønske at det hadde vært med et par Everton-profiler også, nettopp i brobyggingas navn.

undefined

Herlig å se Carra igjen i kjent stil; lett framoverlent og analyserende lese spillet foran seg på banen. 

undefined

Five times: Suarez vet helt klart hvor mange ganger vi har vunnet Champions League (Europacupen...)

Dette var helt klart Suarez, Torres, Gerrard og Garcia sin dag i forhold til hyllesten fra supporterne på Anfield. Sangene hyllet først og først og fremst disse..  Og det var helt klart stolleken på Anfield. Aldri har det blitzet så mye som blinkende diamanter fra The Kop-tribuna. For på denne kampen der gerrad og Carragher hadde plukka ut hvert sitt lag sor å samle inn penger til gode formål via LFC Foundation, fikk mange, som vanligvis bare drømmer om å få stå på den verdensberømte tribuna sjansen, da sesongbillettene ikke gjalt. En fin ting egentlig, for det gir også sesongkortholderne sjansen til å se matta og kamp fra annet perspektiv - og ikke minst slippe til folk som vanligvis ikke har råd til å gå på kamp. Det må ha vært minst dobbelt eller trippelt så mange barn på kamp denne dagen fra hva det er på Premier League-kamper.

undefined

Og det blinket av og til i briljans på banen også: T. Henry briljerte. Han har holdt seg i god form til tross for tv-karriere. Dessuten fint å se John Arne Riise igjen på Anfield, Steven Gerrards gamle romkompis, som gjorde en god jobb i Gerrards forsvar og var med framover i kjent stil. Riise forlot helt klart denne klubben for tidlig, og etterlot seg et hull han også -  i forsvaret på venstre sida.

Men personlig var det største for meg å se Roy Evans på trener-plassen igjen med største selvfølgelighet og autoritet. Mannen som pusta LFC i 34 år av sitt liv, og som følte seg dolka i ryggen av joint management. Denne dagen var han tilbake i sjefstolen for Jamie Carragher sitt lag. Det var vakkert det. 

undefined

 

Roy Evans frams på bortetribuna i sjefsstolen bare et par stoler bortenfor Brendan Rodgers som leda Gerrard sitt lag.

Hva er det som gjør at en slik kamp selger ut så raskt, samler millioner foran tv-skjermene og berører så mange? Fotballen er ikke spesielt underholdende, selv om spillet gikk noe raskere og hadde høyere kvalitet enn slike charitykamper eller "legende-kamper" vanligvis har, for her var det spillere som fortsatt spiller eller nylig har lagt opp som var plukka ut, men de spiller vanligvis ikke sammen og har ingen stort samspill. (Personlig savna jeg Fowler på et av lagene fordi det også hadde vært symboltungt og fansen elsker fortsatt å se ham spille.)

Dette var rett og slett en kamp der så mange gigantiske fotballprofiler, i engelsk toppfotballs målestokk, hedrer en fotballklubb, dens fans og ikke minst den snart abdisserende kapteinen, som er en legende større enn de fleste i den moderne engelske fotballen. Dessuten var dette en gylden sjanse for mange storprofiler å fått tatt et skikkelig farvel med fansen og Liverpool Football Club. Så vemodig og så vakkert for oss som liker fotball.

Dette var som et gigantisk slektstreff og tidenes feelgood treff med alle ex-ene. Sånt kan fremkalle en tåre i øyekroken til selv den hardeste. 

Denne dagen feira vi forballkjærlighet og en fantastisk fotballklubb. Jeg føler meg takknemlig som fikk lov til å oppleve dette.

undefined

 

Her kan du se avisa Echo sine beste bilder fra dagen:

http://www.liverpoolecho.co.uk/sport/football/football-news/liverpool-all-star-game-best-pictures-8945171

Riktig god påske til alle Liverpoolhjerter fra Anfield.

undefined

Foto: Alle nærbilder: Cliff Whittingham, Thank you so much for your brilliant photos Cliff! - ellers mine egne bilder.