Minnerik klubb og helg

IMG_5868.jpg

Lørdag var det lunsj på Shankly-hotellet for å feire åtte av de 11 som var med på den historiske første FA-cup-triumfen i 1965. Guttene som sørga for at LFC ikke bare ble et toppdivisjons-lag, men et topplag og premiegrossist i England. Det er antakeligvis siste arrangementet med så mange av disse heltene til stedet.

undefined

 

undefined

undefined

undefined

Søndag var jeg så heldig at jeg fikk være gjest på de tidligere LFC-spillernes julebord. Der var det spillere fra fire tiår av den fantastiske klubbens historie og triumfer. Det å dele dansegulv med discoløva og en av klubbens største kapteiner, Ron Yeats, er i seg sjøl verdt det meste.

undefined

Også fikk jeg oppleve å stå på The Kop da Anfield og den verdensberømte kortsida vokna fra en lang dvale og sang av full hals, slik at sangen spredte seg som en bråtebrann rundt hele banen og trøkken av sangen steg til himmels mens hårene sto i nakken og på armene. På sidelinja dirigerte Klopp fansen og oppfordra til høyere volum og fikk umiddelbar respons med enda sterkere verbal støtte. Det resulterte i at vi redda det ene poenget fra et West Bromwich som har vært et sterkt bortelag så langt denne sesongen og stjålet poeng borte mot flere av topplagene. Jeg vet det var mye debatt i England etterpå - om det passer seg i engelsk fotball at spillerne feirer i lenke og bukk mot fansen - etter et uavgjor - slik Jürgen Klopp insisterte på at spillerne skulle gjøre. Jeg syntes det var bare vakkert. For dette var jo ikke en feiring av et uavgjort, men en takk for støtten. Løftet som var med på å gi en utligning på overtid. Det største trøkket Klopp har fått oppleve på Anfield. Og det var så deilig, så deilig å kjenne at stemninga og trøkket ikke har forlatt Anfield, det har bare vært i avventende hvilemodus mellom seteradene. Det er godt å være Rød denne adventen.

undefined

Fortsatt riktig god advent!